Akkurat nå er det krise. Mange kjenner på avmakt og klarer ikke helt å finne fotfeste. Selv for oss med stabile hverdager og regulerte liv er det utfordrende. Da kan en selv tenke seg hvordan det er med de som har stått på utsiden av arbeidslivet i kortere eller lengre perioder. Jeg kjenner to som i dag har større utfordringer en meg og deg med å forstå hvordan de skal komme seg gjennom krisen.
Atle kom til oss etter mange års helseutfordringer som la begrensninger for hans liv. Særlig har han slitt med en psyke som har gjort det vanskelig for ham. Han var ikke særlig motivert for arbeidslivet og håpte aller helst å få en mulighet til å bli ung ufør. Etter noen måneder hos oss fikk han prøve seg i områder han ikke visste at han mestret, og plutselig så vi en personlighetsforandring som vi sjelden har sett maken til. Han stilte på arbeidsplassen før alle andre, han gjorde jobben sin nøye og pliktoppfyllende, han var en mønsteransatt. Alle piler pekte mot fastansettelse, men så kom krisen, og det var ikke rom for Atle lenger.
Jon har hele livet opplevd å være annerledes. Han har stått litt på sidelinjen hele oppveksten og også nå som voksen mann klarer han ikke helt å finne sin plass i samfunnet. Særlig er Jon plaget av angst og redselen for det ukjente, og særlig for at fremmede makter skal få herredømme over hans liv. Jon har funnet seg godt til rette i det varig tilrettelagte arbeidet han er satt til å gjøre hos oss. Her er han trygg, føler mestring og opplever arbeidsglede. Hans kollegaer er hans eneste omgangskrets, og helgene skal helst forløpe fort, før han på mandager kan komme på jobb igjen.
Vi i arbeids og inkluderingsbedriftene har mange som Atle og Jon. Vi ser nå at de sliter med holde sin egen livsmotivasjon oppe. Vi appellerer derfor til alle som har en person som sokner til utenforskapet i sin nærhet om å ta kontakt å gi vedkommende oppmerksomhet, om så bare en liten telefon eller tekstmelding. Vi følger selvfølgelig opp så godt vi kan, men det trengs mer menneskelig kontakt.
Navnene er anonymisert.
